Referat fra turen; Åse Solvi
Etter mye fram og tilbake, møttes vi endelig på Langedrag fredag formiddag den 4. februar i litt vind, men strålende solskinn og nysnø. De 10 som var med på turen var; Per Ivar Bruvik, Helge Bringeland, Katarina Jørgensen, Morgan Kalleberg, Sveinung Klyve, Rolf Sylta, Magne Grimen, Lars Helge Eikeland, Thorvald August Bye og undertegnede Åse Solvi. Vi ble innkvartert i det som kalles Annekset hvor det ikke var andre gjester enn oss. Her hadde vi bl.a. et fellesrom med langbord og peis, og vi kunne ha hyggelige samvær mellom øktene.
Langedrag Naturpark er en fjellgård som ligger i naturskjønne omgivelser som et Soria Moria slott 1000 moh., med utsikt over vann og fjell mellom Hallingdal og Numedal. Langedrag var først ute med ulv, og har bidratt med mye god kunnskap om ulvens naturlige adferd og lært utallige mennesker hvordan ulven er. Langedrag sin filosofi bygger på at «Naturen er vår beste læremester». På gården finnes ca. 300 dyr fordelt på rundt 20 arter. Mange av dyrene er vanlige norske dyr som elg, reinsdyr og fjording, men her finnes også sårbare og truede dyrearter som ulv, fjellrev og gaupe, som var de artene vi først og fremst ønsket å komme i nærkontakt med og ta bilder av. Langedrag jobber for å redde og bevare disse truede dyreartene, og er blant annet med i bevaringsarbeidet for fjellreven.
De første ulvene kom til Langedrag allerede i 1981. I dag består flokken av tre ville ulver som har tilpasset seg å leve i et tilpasset habitat; Arn, Gard og Snorre. Dagen før vi ankom, hadde Langedrag fått en ny ulv og de ventet på en tispe en av de nærmeste dagene. Disse to skal sosialiseres og leve i en egen stor innhengning. Vi fikk også vite at NRK har rigget seg til og skal være der i ett år for å følge disse to ulvene.
Til tross for en del sykdom blant de ansatte og noen misforståelser, viste personalet stor velvilje og evne til å «snu seg rundt» og vi endte opp med å få en fabelaktig godt tilrettelagt tur både inn i gaupe- og ulvegårdene fredagen og til fjellrevene om lørdagen. Som guide om fredagen var vi så fantastisk heldige å få med Tuva, som er ansvarlig for driften på gården. Tuva er en utrolig dyktig dame, og hun delte villig av sin kunnskap og erfaring om både gaupene og ikke minst ulvene. Med mer enn 40 års arbeid med ulvene sitter hun på en enorm og unik kompetanse og erfaring som gjør at hun har lært seg å lese ulvens signaler og kroppsspråk.
Gaupene er det største kattedyret som lever i Norge. Dette er ikke et flokkdyr, så de jakter alene. De er utrolig smidige, spenstige og ikke minst vakre! Før vi gikk inn i innhegningen, fikk vi god informasjon om gaupenes adferd og hvordan vi selv skulle oppføre oss. Gaupene kommer tett på, men det er viktig at vi må la de styre kontakten og de kan ikke klappes. Vi fikk en fantastisk tur rundt i innhegningen og Tuva tilrettela for masse flotte bilder. Vi fikk til og med anledning til å ta «selfie’s» med to av gaupene som satt oppe på en stor stein. Før rundturen var over, fikk gaupene mer mat og Tuva fikk en av dem til å hoppe opp og fange maten i luften. Da fikk vi virkelig oppleve hvor utrolig spenstige disse dyrene er – rene luftakrobater.
Etter gaupegården gikk vi rett ned til ulvegården. Her fortsatte Tuva å øse av sin kunnskap og erfaring. I motsetningen til gaupene, er ulven et flokkdyr og i flokken er det et hierarki som klart definerer hvem som har hvilken plass. Ulvene utfordrer hverandre hele tiden. Når vi mennesker går inn i innhegningen, blir vi en del av flokken og stiller på lik linje. Man bør ha lang kunnskap for å møte dem på riktig måte, og vi må være på en slik måte at vi skaper tillit til ulven. Ville ulver er sky og ser på mennesker som en trussel. Dette var noe vi selv fikk erfare. Vi gikk på rad og rekke ned i innhegningen og satte oss på noen lave benker som var plassert i en sirkel. Vi fikk beskjed om å ha beina innenfor sirkelen og måtte ikke foreta brå og uventete bevegelser da dette ville skremme ulvene. Etter en stund kom ulvene og de nærmet seg mer og mer, for de skjønte at Tuva hadde mat til dem. Ulvene kom noen ganger på inntil 1,5 meters avstand, men om de været en bevegelse de ikke likte, rygget de rolig unna. Vi fikk en helt magisk og helt spesiell stund med ulvene og ikke minst med alt det interessante som Tuva kunne fortelle oss. Ulvenes nedarvete instinkt er å jakte kun på de byttene de anser som svake. De bruker aldri energi på å jakte på noe de vet de ikke vil være i stand til å nedlegge. Her kommer bl.a. utfordringene med at ulv jakter og dreper sau, noen ganger i stort antall. Dette er fordi den sauerasen vi mennesker har fremavlet fra den opprinnelige ursauen (som levde side om side med ulven i tusenvis av år fordi denne rasen kunne løpe fra ulven), ikke er i nærheten av å kunne løpe fra ulven. Det som skjer når ulven kommer over saueflokker, er at instinktet deres forteller at dette er svake individer og da går de til angrep på så mange som mulig uten at de har behov for maten. Ikke fikk vi bare oppleve dette vakre og myteomspunnete dyret på kloss hold og fikk tatt fantastiske bilder, men vi satt også igjen med mye ny og interessant kunnskap og erfaring.
På vei tilbake til Annekset etter middagen, var det en vakker stjernehimmel over oss! Den første siden 5. januar i år. For sånne som meg som elsker å være ute i mørket og fotografere stjernehimmelen, var dette nok en magisk opplevelse. Jeg kledde meg og gikk utenfor, og da oppdaget jeg at det jammen meg også var nordlys! Hva mer kunne noen av oss ønsket oss! Til tross for sur og tildeles sterk vind, var Magne og jeg ute i en og en halv time og fikk tatt masse bilder. Litt seinere på kvelden tok Sveinung og Per Ivar også en tur ut, og også de fikk meg seg nordlyset. Dagen kunne ikke vært mer perfekt!
Lørdag våknet vi til nok en solrik og vakker dag. Etter frokost hadde personalet arrangert nok et eget flott opplegg for oss, denne gangen i revegården hvor de har tre fjellrever og en rødrev (sistnevnte er så sky, så den kom dessverre ikke fram). Denne gangen var det Mari som sto for guidingen, og hun fortalte om revene og tilrettela for masse flotte bilder og ikke minst nærkontakt med disse søte dyrene. Fjellrevene har de fått fra en oppdretter fordi det finnes så få fjellrever i Norge, selv om man har klart å øke bestanden noe de siste årene gjennom bevaringsprosjektet for fjellreven. Fjellreven, også kjent som polarrev og arktisk rev, var nå kledd i sin vakre hvite vinterpels. Pelsen er tykkere enn pelsen til isbjørnen fordi revene er mindre og dermed ikke klarer å skape så mye energi som isbjørnen for å holde varmen. Vi fikk anledning til å fôre revene, og noen kom helt bort og spiste av hånden. De var nysgjerrige og det hendte at de prøvde å sjekke lommene og sekkene våre. Mari fikk også to av revene til å klatre opp på ryggen til Per Ivar, Helge og Thorvald August når de satt nede på bakken og var framoverbøyde. Dette ble en av de opplevelsene som skapte mye latter.
Etter besøket hos revene, var noen av oss nede for å se etter elg og rådyr, og for de av oss som ikke har sett disse flotte dyrene før, ble dette nok et høydepunkt. En del av gruppen hadde booket en ekstratur til både gaupene og ulvene, så til dette gikk resten av ettermiddagen.
Etter en nydelig treretters middag (sellerisuppe, helstekt kje og brunost panna cotta), trakk vi oss tilbake til vårt eget fellesrom og hadde noen koselige timer med hyggelig prat og gode historier.
Lørdag morgen våknet vi til en knall rosa himmel som noen av oss måtte ut og forevige før frokosten. Deretter bar turen tilbake over fjellet. Denne gangen kjørte alle Hemsedalen pga uværet. Alle kom seg velberget hjem, og alle var fulle av minner både på netthinnen og på minnebrikkene.
En fabelaktig hyggelig gjeng å være på tur med!
